Gründeren om skygge-AI: alle gjør det, ingen snakker om det

Rickard Eriksson er mannen som i 1996 bygde det som ble LunarStorm, verdens første sosiale medium, med millioner av brukere lenge før Facebook fantes. Siden den gang har han og selskapet hans kickstartet AI-utviklingen hos over 7 000 skandinaviske bedrifter og offentlige virksomheter, og sett på nært hold hva som skjer når teknologien kommer før reglene.

I dag driver han sitt utdanningsselskap i Varberg og er gründeren bak EuroWork. Vi satte oss ned og snakket om hvorfor han bygde en AI-arbeidsplass for europeiske virksomheter, og hvorfor han mener den viktigste funksjonen er den som viser hva et svar koster.

Du sier at skygge-AI er det virkelige problemet. Hva mener du?

— At det allerede brukes. På hver arbeidsplass jeg besøker, er det noen som limer inn et utkast i ChatGPT for å få det peneere. Ofte flere. De gjør det på sin private innlogging, for det var den de hadde, og de gjør det fordi de vil rekke å gjøre jobben sin. Det er ikke ulydighet, det er ambisjon.

Problemet er at ingen vet hva som gikk ut. Og når ingen vet hva som gikk ut, kan ingen svare på spørsmålet når det kommer.

Hvem stiller spørsmålet?

— Før eller siden noen andre enn deg. En kunde som lurer på hvor kundedataene deres ble av. En revisor. Et verneombud. Eller en journalist, hvis man er uheldig. Og da er det ikke medarbeideren som skal svare, det er ledelsen. Å svare «vi har en policy» holder ikke hvis policyn er et dokument ingen har lest og ingenting stopper.

Men de fleste har vel likevel noen regler?

— Mange har en regel som sier nei. Det er det verste alternativet, for da fortsetter bruken, men den blir usynlig. Man har flyttet problemet fra å være uhåndtert til å være uhåndtert og hemmelig.

Jeg så det tydelig på ett sted der de hadde forbudt AI helt. Alle brukte det likevel. Forskjellen var at nå gjorde de det på mobilen i stedet for på jobb-PC-en, så det ikke skulle synes. De hadde klart å gjøre det både like risikabelt og vanskeligere å oppdage.

Og jobb- og privatliv blandes?

— Ja, og det er den delen folk undervurderer. Når noen bruker sin private konto, ligger arbeidsmaterialet i en konto arbeidsgiveren ikke eier. Personen bytter jobb, og materialet følger med. Personen mister passordet sitt, og ingen kan få tak i noe. Og i historikken ligger både tilbudet til kunden og spørsmålet om barnets skoleval, i samme tråd, hos en leverandør på den andre siden av Atlanterhavet.

Det er ikke ondsinnethet fra noen. Det er bare det som skjer når man ikke gir folk et verktøy som er deres arbeidsverktøy.

Så EuroWork er alternativet?

— EuroWork er et forsøk på å gjøre det lovlige alternativet til det som er enklest. Det er hele ideen. Hvis den sikre måten er mer kronglete enn den usikre, taper den sikre hver gang, i hver organisasjon, uansett hva sjefen har sagt på et møte.

Hva er det konkret som skal gjøre det enklere?

— At det ser ut som det folk allerede er vant til. Du skriver et spørsmål, du får et svar. Ingen skal trenge å gå på kurs for å komme i gang. Forskjellen ligger rundt: svarene behandles i Europa som standard, innholdet brukes aldri til å trene noen modell, og det står under hvert svar så man slipper å lete i en avtale.

Og kostnaden?

— Den er min personlige kjepphest. Ingen andre viser hva et svar koster. Du kjøper en lisens, og så er det stille, og først måneden etter ser økonomiavdelingen en rund sum.

Hos oss står prisen før du sender spørsmålet. Et balansert svar fra en europeisk modell koster noen få øre. Velger du en amerikansk toppmodell, koster samme spørsmål rundt femti øre. Det er ikke galt å velge den dyre, noen ganger er den verdt det, men du skal få vite det på forhånd, ikke etterpå.

Hvorfor bryr du deg så mye om akkurat den detaljen?

— Fordi det er den ærlige versjonen av hva man selger. Alle sier at de er transparente. Svært få viser et tall som kan brukes mot dem. Jeg vil at en økonomisjef skal kunne sitte med tjenesten vår og regne, ikke gjette.

Dere bygger også et agentnivå. Er ikke det det motsatte av kontroll?

— Det var akkurat det jeg var redd for. Derfor er standardinnstillingen at AI-en spør før den gjør noe. Du gir et mål, den foreslår en plan i trinn, og du godkjenner ett trinn om gangen og ser hvilket verktøy som skal brukes og hvorfor. Alt havner i revisjonsloggen.

Jeg tror den bryteren er hele forskjellen på om en kommune får bruke agenter eller ikke. Evnen finnes hos alle nå. Det som mangler, er beviset på hvem som sa ja.

Hva er vanskeligst med å bygge dette?

— Å la være. Hver uke er det ti ting til som kunne vært bygget, og ni av dem gjør produktet dårligere fordi de gjør det vanskeligere å forstå. Den som legger til alt, ender til slutt opp med noe som krever en konsulent for å komme i gang, og da har man bygd akkurat det man ville erstatte.

Hva håper du at noen sier om ett år?

— At de sluttet å fundere på det. At spørsmålet «får jeg bruke AI til dette?» ikke lenger stilles på arbeidsplassen deres, fordi svaret vises i verktøyet mens man jobber. Og at økonomisjefen vet hva det kostet, på øret.

Gi meg noe konkret. Hva gjør folk med det, en helt vanlig tirsdag?

— Det morsomste er at svaret sjelden er det man tror. Alle gjetter på «skrive tekster». Det som faktisk sparer mest tid, er å slippe å lese. Du får en årsrapport på tre hundre sider, du sier hvem du er, og du får tilbake det som angår akkurat din rolle. Eller en anbudsforespørsel: legg ved den sammen med hva dere har levert tidligere, og spør rett ut om det er verdt tre dagers arbeid. Vi prøvde det med et underlag som bevisst ikke oppfylte to av skal-kravene, og svaret pekte ut akkurat dem.

— Så har vi avtalefallet. To versjoner av samme kjøpsavtale, der motparten har fjernet en bisetning om personalansvar og forkortet garantitiden. Begge kom tilbake. Den slags endringer glir lett forbi når man leser gjennom klokken sju på kvelden.

Og det der med å ta bilde av ting?

— Det er funksjonen folk ler av først og bruker mest etterpå. Ta bilde av whiteboarden etter møtet, be om en prosjektplan med ansvarlige. Ta bilde av et håndskrevet dokument fra 1897, få det tolket med de usikre ordene markert. Ta bilde av en manual på finsk. Det høres ut som en leke til du står på et lager med en dings du ikke vet navnet på, og derfor ikke kan søke etter.

Hva er den vanligste skuffelsen?

— At folk ber om tall uten å gi noe materiale. Da kan modellen finne på en kilde som høres helt troverdig ut. Vi prøvde å be om motargumenter til en debattartikkel, og svaret bygde på en rapport som ikke finnes. Resonnementet var brukbart, tallene var oppdiktet.

— Derfor sier jeg alltid det samme: gi den et dokument. Med materiale blir tallene riktige. Uten materiale er det en velformulert gjetning. Det er ikke en mangel ved EuroWork, det gjelder all AI, men vi er forpliktet til å si det høyt i stedet for å la folk oppdage det på et nemndemøte.

Siste spørsmål: hva skal den som leser dette gjøre i dag?

— Spør kollegene dine hva de faktisk bruker. Ikke i en formell sammenheng, bare spør. Svaret er vanligvis mer enn man trodde, og det er alltid bedre å vite det selv enn å få vite det av noen andre.

---

Om Rickard Eriksson

Skapte i 1996 det som ble LunarStorm, verdens første sosiale medium, med millioner av brukere år før Facebook startet. Har sammen med selskapet sitt utdannet og utviklet AI-bruken hos over 7 000 skandinaviske bedrifter og offentlige virksomheter. Driver i dag sitt utdanningsselskap i Varberg og er grunnlegger av EuroWork.

Samme prinsipp da som nå: teknologi som vanlige folk faktisk bruker, og gleder seg til å åpne hver morgen. Selskapet bak LunarStorm het LunarWorks. Dette bygget heter EuroWork.

Kan nås på rickard@eurowork.ai.