Fra LunarStorm til EuroWork

I 1996 var det ikke så mye å gjøre på internett. Man kunne lese en side. Så kunne man lese en til.

Det året bygde Rickard Eriksson Stajl Plejs Community, et sted der man kunne sende en melding til noen og få en tilbake. Mark Zuckerberg fylte tolv det året. Ved tusenårsskiftet byttet nettsiden navn til LunarStorm, og på det meste var 1,2 millioner svensker medlemmer. For en hel generasjon var det ikke en nettside blant andre. Det var internett.

Nettsiden fikk Store Internetprisen, og juryen skrev omtrent det som alle som var med allerede visste: LunarStorm hadde lært unge svensker mer om datamaskiner og nettet enn noen statlig satsning hadde klart, fordi de faktisk ville logge inn.

Det er hele poenget, og det gjelder fortsatt. Teknologi som folk vil bruke, gjør mer enn teknologi som folk blir pålagt å bruke.

Tretti år senere, samme idé

Nå er han tilbake. Selskapet bak LunarStorm het LunarWorks. Det nye heter EuroWork. Noen mønstre sitter i.

Denne gangen handler det ikke om gjestebøker, men om hva som skjer med avtalen du limte inn i en AI-tjeneste i forrige uke.

Gjennom Nischad Utbildning har Rickard Eriksson og kollegene hans rukket å jobbe med over 10 000 bedrifter og offentlige virksomheter om AI og digital kommunikasjon. Etter nok kursdager blir et mønster umulig å overse: AI brukes allerede overalt, men i det stille.

Noen limer inn et avtale for å forstå et avsnitt. Noen laster opp en rapport med personopplysninger for å få en oppsummering. Nesten alltid med en privat konto, på fritiden, fordi det gikk raskere sånn. Det kalles ofte skygge-AI, og det gjøres ikke av ond vilje. Det gjøres fordi arbeidsdagen er for kort.

Problemet er at ingen kan svare på det enkle oppfølgingsspørsmålet: hvor havnet opplysningene?

Det han hører når han spør

Det vanligste han møter, er ikke noen som vil forby AI. Det er noen som vil kunne si ja uten å føle seg dårlig. En leder som mistenker hva som foregår, men ikke vil være den som skjeller ut. En personvernansvarlig som helst ikke vil vite.

Det var det EuroWork ble bygget for. Et sted å gjøre det i stedet, med regler satt av organisasjonen og ikke av hver enkelt.

Slik ser det ut i praksis. AI-behandlingen skjer som standard hos europeiske leverandører, og ingenting som skrives inn, brukes til å trene noen andres AI. ChatGPT og Claude finnes som valg for den som bevisst vil ha dem, aldri for sensitivt innhold, og en administrator kan slå dem helt av.

Før noe sendes ut, leses det gjennom automatisk. Inneholder det personnummer, helseopplysninger eller forretningshemmeligheter, skjerpes beskyttelsen, og du får se hva det var som gjorde at den ble skjerpet. Ingen trenger å huske en regel.

Mer enn en chatboks

En chatboks hadde vært lett å bygge. Det som tar tid, er å gjøre AI-en til noe man bruker til skikkelig arbeid.

Dere kan bygge egne assistenter på deres eget materiale. En som hadde fått den grafiske manualen som kilde, leste en annonse og pekte ut den forbudte fargen, logoen i feil hjørne og primærfargen som manglet, med regelen sitert fra manualen.

Et dokument kan oversettes til 35 språk med overskrifter, tabeller og punktlister på plass, slik at det kan sendes videre uten at noen trenger å sette det sammen igjen.

Lyden fra et møte blir et referat med beslutninger og ansvarlige. Der noe manglet i lyden, står det at det manglet, i stedet for et gjett.

Og under hvert svar står det hva det kostet. Som regel noen få øre. Ledelsen ser summen per medarbeider og avdeling og setter en grense for måneden som tjenesten holder seg innenfor. Ingen trenger å lure på hvor pengene ble av, noe som er en av få spørsmål som er mer ubehagelig enn det om opplysningene.

Det han pleier å si

"AI kommer ikke til å erstatte deg. Du kommer til å bli erstattet av noen som kan de riktige AI-verktøyene."

Det er en ubehagelig setning, og den er sagt med varme. Den handler ikke om å skremme noen til å lære seg noe, men om at den som får verktøyet i hånden og litt hjelp på veien, klarer seg utmerket. Det var sant for femtenåringene som lærte seg HTML for å gjøre presentasjonen sin penere på LunarStorm. Det er sant for økonomiassistenten som oppdager at den avstemningen tar tjue minutter i stedet for en ettermiddag.

Fra en gjestebok til et avtale er det lengre enn det høres ut. Men grunnspørsmålet er det samme: bygger man noe som folk vil åpne om morgenen, eller noe de må?